Russisk redaktør: – Ytringsfrihet betyr ikke noe her

AV STIG ØYSTEIN SCHMIDT OG INGRID TINMANNSVIK.

Utenlandskeide aviser i Russland står i fare for å bli tvangssolgt til russiske investorer. – Da mister vi muligheten til å være kritiske, sier redaktør Maxim Vasyukov.

Sjefredaktør Maxim Vasyukov. (Foto: Stig Øystein Schmidt)
Sjefredaktør Maxim Vasyukov. (Foto: Stig Øystein Schmidt)

 Maxim Vasyukov (33) rister på hodet og sukker dypt. Han er redaktør i avisen Business Petersburg, som daglig når ut til 130 000 lesere. De er eid av svenske Bonnier, og har i motsetning til mange andre mediehus i Russland, muligheten til å skrive kritisk om politisk ledelse og byråkrater. Snart kan det ta slutt.

Innen januar 2016 må de ha funnet nye eiere. Da trer en ny lov i kraft, som sier at russiske mediehus ikke kan ha mer enn 20 prosent utenlandsk eierskap. Siden lovforslaget ble lagt på bordet, har 33-åringen vært i flere møter med de som har formulert loven. De mener det kan finnes smutthull for aviser som Business Petersburg.

– Vi kan dele opp avisen i flere deler, og gjøre det slik at jeg på papiret eier brorparten. Det fordrer også at Bonnier er innstilt på å løse floken, sier han.

Han forteller også at byråkratene bak loven har fått gjennomgå i møtene.

– Det fører praktisk talt til at utenlandske investorer ikke kan investere i Russland. På sikt er det skadelig langt utover det journalistiske perspektivet, sier Vasyukov.

Den alvorlige minen slipper raskt taket når han får spørsmål om russiske medieoligarker påvirker innholdet i avisene de eier.

– Selvsagt gjør de det, det er opplagt, sier Maxim mens han ler høyt.

Må unngå politikk 

Takhøyden for kritisk journalistikk i Russland er lavere enn selve dørstokken, skal man tro 33-åringen. Avisen hans klarer seg derimot greit, fordi de snirkler seg i mellom minefeltene.

– Ukraina har blitt den hellige kuen. Ingen i Russland vet hva som egentlig skjer der. Kollegaer av meg har blitt dømt til lange fengselsdommer for å skrive om urolighetene på Krim-halvøya, forteller han.

Skuldrene hans trekker seg opp mot nakken, og han gynger nærmest nervøst frem og tilbake i kontorstolen. Heldigvis er ikke slike trusler og represalier like utbredt i økonomisk journalistikk, så lenge man unngår å skrive om politikk.

– En god sak for oss er konsentrert om næringsliv, og minst mulig politikk. Samtidig kan det gjerne være mye penger involvert, og vi skyr ikke å  avsløre korrupsjon.

Skuldrene senkes, og smilet sitter løst igjen.

– Flere av våre saker har fått fremtredende personer i næringslivet til å måtte gå av fordi vi har avslørt korrupsjon.  Vi har også stoppet flere lover og program fra å bli gjennomført.

Likegyldige lesere

Maxim retter pekefingeren på aviser som lar seg påvirke av politisk press, selv om han innrømmer at det hadde vært vanskelig å stå i mot om han hadde vært i deres sko. Han mener også at mediekonsumentene vet hva som skjer i kulissene – uten å bry seg.

– St. Petersburg er kanskje unntaket, men den vanlige russeren bryr seg ikke om at budskapet er politisk påvirket. Propaganda er et nøytralt ord her.

I Vasyukovs 12 år som journalist, har han selv opplevd å bli utnyttet av venner og bekjente som vil unngå å bli hengt ut på forsiden.

– Har du noen gang latt være å publisere en sak?

– Nei. De spør meg ofte om jeg kan la være, men det kan jeg ikke. Jeg gir dem ofte en dag eller to til å forberede seg på det som kommer. Men det må komme.

– Er det ubehagelig?

– Det er klart at jeg ikke har lyst til å utlevere vennene mine. Men jeg kan ikke begynne å selektere ut stoff. Den dagen jeg gjør det, kan jeg bare slutte, sier han.

Hjelp fra utlandet

En stor del av grunnen til at Business Petersburg kan skrive som de gjør, er at eierskapet ligger i et annet land. Svenske Bonnier eier flere store mediehus og forlag, blant annet svenske Expressen og norske Cappelen Damm.

– Det at de eier oss, gjør det lettere å se mot utlandet, og sammenligne oss med andre aviser. Her i Russland er det ikke mange som driver med uavhengig journalistikk.

Maxim fnyser når vi spør han om den russiske statskanalen RTR.

– Den ser jeg aldri på. De beskriver et Russland jeg aldri har vært i.

Han mener at det ikke eksisterer mer enn to uavhengige tv-kanaler i Russland. Tallet er like lavt for nasjonale aviser og radiostasjoner. De uavhengige er kanaler og aviser som ikke er statseid, og som har investorer som ikke er opptatt av å bruke mediet som et talerør for seg selv og sine meninger. Det fører likevel med seg utfordringer.

– Vi merker et press fra markedsavdelingen på at vi må tjene penger. De kan si at vi må være snille med en spesifikk bedrift, eller en spesifikk person, fordi de vil bidra med penger. Da er det vår jobb å si nei.

Nøytral propaganda

Etter at Sovjetunionen ble oppløst i 1991, har landet måtte omstille seg kraftig. Før var alle bedrifter statlig kontrollerte, nå kan private investorer sette sitt preg på næringslivet. Samtidig råder det fortsatt en viss pessimisme knyttet til det å starte en egen bedrift, og satse på seg selv. Det vil Maxim endre på.

– Vår visjon er å drive gründerstimulerende propaganda.

 – Hva mener du med det?

– Folk flest er fortsatt redde for å satse på sine egne idéer. Vi er vant med at staten har monopol, og styrer alt. Vi vil bidra til at folk tør å starte opp på egenhånd.

Samtalen pensler etter hvert over på Russland sine framstøt i Ukraina og Syria. Maxim mener at staten har hjernevasket de fleste til å tro på at alt staten gjør militært er bra, og at det viser at Russland er sterke.

– Jeg tror at vi føler vi må bevise noe, særlig overfor USA. Bombeangrepene i Syria er en måte å nærme oss vesten igjen. Kanskje det kan myke opp de økonomiske sanksjonene, sier redaktøren.

Etter at Russland gikk inn med militære styrker i Øst-Ukraina for å overta Krim-halvøya, har forholdet til vestlige land kjølnet. Innad i Russland er likevel konsensusen bred for hva som er rett.

– Russere flest stiller seg bak Putin. Det er ikke et samtaleevne, han vil at folk skal glemme Krim.

Maxim har på ingen måter tenkt å glemme Krim, og blir hver dag påminnet om konsekvensene av intervensjonen.

– Det er umulig å få tak i god ost. Verken roquefort, camembert eller brie. Jeg liker ost, men det finnes ikke lenger.

– Vi er i krise

Hos hovedkontoret til det russiske journalistlaget i St. Petersburg sitter visepresident Andrey Ershov med tre av sine kolleger. Sammen har de brukt mye tid på å løse problemene som har oppstått i takt med de nye medielovene i Russland.

– Mediebransjen her i byen er i en vanskelig situasjon. Store aviser med lang historie blir lagt ned. Det er vanskelig å gjøre noe når private eiere legger ned aviser fordi lovverket er blitt endret, sier Ershov.

Journalistlaget har hatt et prosjekt i samarbeid med lokale myndigheter, med et mål om å finne nye jobber for journalistene som står igjen uten jobb. Nylig arrangerte også journalistlaget et seminar hvor utfordringene i mediebransjen ble diskutert. Over hundre journalister deltok.

– Vi opplever at holdningene i journalistikken endrer seg. Noen prøver å flytte journalistyrket over til roller som sosiale medier-sjef, tekstforfatter og lignende.

-Forsvinner noe av kompetansen da?

– Ja. Og journalistene må forberede seg mentalt på dette skiftet, sier Ershov.

Journalistlaget i St. Petersburg mener de nye medielovene er bekymringsverdige, og peker på flere eksempel. Et av dem går ut på konsekvensene av loven om maksimalt 20 prosent utenlandsk eierskap.

– Hovedgrunnen til denne loven er at myndighetene vil ha kontroll, sier han.

Et annet eksempel går ut på hvordan myndighetene kontrollerer sosiale medier. Alle med flere enn 3000 ”følgere” registreres i en database. Ingen vet hva de gjør med informasjonen.

Journalistlaget forteller også om en gruppe illojale bloggere, bygd opp for å spre kontrollert informasjon.

– Det er en hel organisasjon med bloggere som er betalt av myndighetene. De skriver både på russisk og andre språk. Det uoffisielle kallenavnet befolkningen har gitt dem er ”Troll-fabrikken”. En del var hemmelig involvert i dette prosjektet. Til slutt kom sannheten frem, men de jobber der fremdeles.

– Er det bare dere som jobber i mediebransjen som bekymrer seg for hva de nye medielovene gjør med det russiske samfunnet?

– Mannen i gata er ikke så bekymret. Det er et litt svart-hvitt bilde. Enten er de med oss, eller så er de ikke det, sier Ershov.

 

Leave a Reply